Irland,

Vi finner stadig nye grunner til å reise tilbake – Dublin fra ende til annen til fots, kysten som rulles ut i dagevis, og hele ettermiddager tapt i pubmusikk-sesjoner vi aldri hadde tenkt å bli værende på. Kjent nok til at det er lett å lande, vilt nok til at det fortsetter å overraske oss.

Sen vår til tidlig høst (mai–september) er det enkle svaret: lange kvelder, kysten på sitt mykeste og tradisjonell musikk i hver pub. Juni og juli er travlest; bestill overnatting langs Wild Atlantic Way uker i forveien.

Mellomsesongen (april–mai og september–oktober) er favoritten vår: mykere lys, tomme landeveier og hotellpriser som gir mening. Vinteren er undervurdert – koselige puber, korte dager og dramatisk himmel langs kysten.

Dublin. Trinity College og Book of Kells er postkortet, men Dublin viser seg best til fots. Gå langs kaiene, finn en tradisjonell musikksesjon (The Cobblestone i Smithfield er vårt valg) og gi deg selv én rolig ettermiddag på et georgiansk torg.

Wild Atlantic Way. 2 500 km kystvei fra Donegal til Cork. Du kjører ikke alt – du velger en strekning. Clare og Kerry er klassikerne; Donegal er roligere og like vakkert.

Cliffs of Moher og Burren. Klippene er like overveldende som lovet, men Burren bak dem – kalksteinsheller, ville blomster og klosterruiner – er den virkelige stille overraskelsen. Dra tidlig eller sent for å slippe bussene.

Galway, Dingle og Killarney. Galway for musikk og østers, Dingle-halvøya for en av Europas flotteste kystkjøreturer, Killarney for fjell og innsjøer. Lei en liten bil, kjør på venstre side og ta deg tid.

På første tur: fire netter i Dublin pluss fem netter på en runde gjennom Galway, Dingle og Killarney. Det enkleste er å fly inn og ut av Dublin; fly ut fra Shannon hvis du vil slippe å kjøre tilbake.

Bydeler i Dublin: Temple Bar er høylytt og morsomt, men turistete – bo i Liberties, Portobello eller rundt Stephen’s Green for særpreg uten utsvevelsesstøyen. På veien: velg én base per region (to netter hver) så du slipper å pakke ut hver kveld.

En liten leiebil er svaret utenfor Dublin – vestkysten fungerer rett og slett ikke med tog. Kjør på venstre side, ta de smale veiene sakte og trekk inn i en lommer for traktorer som skal forbi. Bensinstasjoner er enkelt; egenandelen på forsikringen er det ikke – les det med liten skrift.

I Dublin: Luas-trikken og bussene dekker alt, og sentrum kan virkelig gås. Intercity-togene er gode til Belfast, Galway og Cork – men for Wild Atlantic Way er bil uunngåelig.

Irsk mat har kommet langt forbi klisjeen med bacon og kål. Dublin har et selvsikkert fine dining-miljø; Galway, Cork og Kinsale leverer over det man skulle tro; og bondemarkedene overalt er verdt en morgen.

Det vi alltid spiser: en skikkelig irsk frokost én gang (bare én gang), sjømatsuppe på kysten, et øyeblikk med brunt brød og smør, ferske østers i Galway og en Guinness som faktisk smaker slik folk påstår. Pubene serverer mat overraskende sent – en tradisjonell musikksesjon med en tallerken gryterett er vanskelig å slå.

Irland belønner sakte reising. Hele øya er mindre enn Island, men du kan bruke to uker og føle at du knapt har skrapet i overflaten. Det er landet vi sender venner til når de vil ha et sted som omprogrammerer tempoet – musikk, vær, lette samtaler. Start med Dublin, kjør langs kysten og kom tilbake for delene du gikk glipp av (det blir mange).

Begge, ærlig talt, men hvis du må velge: Dublin for litteratur, puber og et lett gåbart sentrum; Belfast for historie, veggmalerier og den renere røffheten i en tidligere verftsby. Belfast har færre turister – og det føles fortsatt som en stille hemmelighet.

Vanligvis nei. Veien er godt skiltet, og selve kjøringen er en del av gleden. Vil du ikke kjøre selv, ta noen lokale dagsturer fra Galway eller Killarney og bo der i stedet.